Basisutstillingen – sjøsamene

Basisutstillinga tar for seg livet ved Varangerfjorden
fra eldre steinalder til i dag. Utstilt er bla steinalderfunn,
gravfunn og tradisjonelt sjøsamisk
gjenstandsmateriale.

Utstillinga er delt inn i følgende temaseksjoner:

 

Isfritt land

På slutten av siste istid begynte landområder som hadde ligget skjult av store mengder is i mange årtusener, på ny å komme fram i dagen. Dette skjedde forholdsvis tidlig i Varanger – allerede for ca. 12.000 år siden hadde innlandsisen trukket seg bort fra Varangerhalvøya. Isfronten lå da på fjordens sørside. I tusenåret som fulgte ble landområdene langs hele kystlinja av Finnmark fri for is.

I den første perioden etter isens tilbaketrekning var vegetasjonen åpen og besto av vier, gress og lyngplanter. Denne vegetasjonen ga gode livsvilkår for bl.a. villreinen. Varme havstrømmer (Golfstrømmen) skapte de beste forutsetninger for en variert og rik marin fauna. Det samme har vært tilfellet for fuglefaunaen, og særlig somrene må ha vært preget av et yrende fugleliv.

Vekten av innlandsisen hadde trykket ned landet, og når isen smeltet bort begynte landet sakte å heve seg. Denne strandlinjeforskyvinga har hatt ulikt forløp ulike steder på Finnmarkskysten. Jo nærmere et område ligger det som var sentrum for innlandsisen (Bottenvika), desto større har landhevninga vært. Derfor har de indre fjordområdene i Finnmark hatt større landhevning enn ytterkysten. I indre Varanger sto havet like etter istida over 80 meter høyere enn i dag, og etter dette har stadig nytt land kommet opp av sjøen.

Inntil nylig mente geologene at innlandsisen på slutten av istida dekket hele Kolahalvøya og Barentshavet østover fra Kola. En slik situasjon ville effektivt sperre for innvandring fra øst. Nyere kartlegging og dateringer utført av russiske forskere viser imidlertid at isen hadde en langt mer begrenset utbredelse, slik at det var isfri landforbindelse fra Ural over Kola til Finnmark allerede for 12.000 år siden. Vinterisen på Kvitsjøen har dessuten vært en naturlig broforbindelse. Dette sannsynliggjør at de første innvandringene av både dyr og mennesker kom til Varanger fra områder i øst og sørøst.

 

Den første bosettinga

Teksten er hentet fra berøringsskjermen i temaseksjonen «den første bosettinga» i museets basisutstilling.

De eldste kjente boplassene i Finnmark er over 10 tusen år gamle. Dette betyr at de første menneskene kom hit så snart isen hadde trekt seg bort fra landområdene ved utgangen av siste istid.

Selv om vi ikke vet sikkert hvem de første menneskene som slo seg ned langs kysten av Finnmark var, kan det slås fast at deres økonomi var basert på jakt, fangst og fiske. De første kom sannsynligvis fra øst, men senere kan nye grupper ha kommet fra både øst, sør og vest – fra landområder i det som i dag er Russland, Finland, Sverige og Norge. Nykommere har sannsynligvis «smeltet sammen med» etterkommerne av de første innvandrerne, og etterhvert blitt det som i historisk tid er dokumentert som samer.

Boplassene til de første innbyggerne langs Finnmarkskysten har levnet få varige spor. En av grunnene til dette er at menneskene sannsynligvis flyttet mellom flere boplasser i løpet av året. En annen grunn er at man nok har hatt forholdsvis lette boligkonstruksjoner – sannsynligvis telt. I tillegg kommer at antall boplasser i denne tidlige fasen har vært få og folketallet lite.

En vanlig lokalisering av boplassene fra den tidligste bosettinga har vært på nes eller helst på eid mellom to bukter. På slike plasser hadde man god utsikt over land og hav og det var enkelt å komme til fangst- og fiskeplasser. Sto havet på og det var vanskelige landingsforhold for båtene på den ene siden av boplassen, kunne bukta på den andre siden brukes.

På mange av de tidlige steinalderboplassene finner vi i dag kun steinredskap og -avslag, spredt utover i terrenget, men på noen av lokalitetene er det i tillegg funnet steinkonstruksjoner som kan være spor etter telt («teltringer»). Vi går derfor ut fra at de første beboerene her langs kysten av ishavet bodde i telt. Sannsynligvis besto teltduken av reinskinn og/eller selskinn. Etter hvert kan det ha blitt vanligere å bo i mer permanente huskonstruksjoner, mest sannsynlig en form for torvgamme.

 

Steinalderens sluttfase

Teksten er hentet fra berøringsskjermen i temaseksjonen «Steinalderens sluttfase» i museets basisutstilling.

Blant de mange steinaldertuftene i Finnmark er det en type som skiller seg klart ut: de såkalte gressbakkentuftene. De dateres til slutten av steinalderen – til rundt 2000 f.Kr.

Gressbakkentuftene har fått sitt navn etter det stedet de først ble funnet: Rissebávti/ Gressbakken på sørsiden av Varangerfjorden. Det er funnet et større antall slike tufter i Varanger, og de finnes også i kyst- og fjordområder lenger vest i Finnmark, og på Kolahalvøya i øst.

Gressbakkentuftene framkommer som regel som markerte fordypninger omgitt av kraftige voller. Formen er oval til rektangulær, og den indre fordypningen har en lengde fra 6 til 8 meter og bredde fra 3 til 5 meter. Men det mest spesielle, og det som skiller dem klart fra andre steinaldertufter, er tydelige forsenkninger i vollene. Forsenkningene er spor etter innganger og/ eller «tilbygg». Slike innganger finnes som regel midt på langsida nærmest sjøen, på begge kortsider og noen ganger også på den «bakre» langsida.

Totalt er det registret rundt 200 gressbakkentufter i Varangerområdet. Tuftene ligger innenfor to områder: ett på sørsiden av fjorden og ett på nordsiden og i de indre fjordområdene. Dette kan tyde på at vi har å gjøre med to adskilte samfunn/ lokalsamfunn. Hvor stor folketallet har vært er det vanskelig å si noe sikkert om, men et anslag på fra 500 til 750 personer innenfor hvert samfunn er ikke usannsynlig.

Flere av gressbakkentuftene i Varangerområdet har vært gravd ut av arkeologer. Utgravningene har bl.a. vist at husene har hatt en rektangulær gulvflate, og et todelt, steinsatt ildsted. I noen tilfeller har det også vært funnet spor etter stolpehull. Stolpene har sannsynligvis båret taket.

Det arkeologiske materialet tyder på at menneskene som bodde i hus av gressbakkentype måtte forholde seg til mange fastsatte regler og normer for adferd og at en rekke aktiviteter hadde en klar rituell karakter. Flere av gjenstandene som finnes i møddingene er uskadet, og var derfor neppe kastet der fordi de var ubrukelige. Nedlegging av slike gjenstander i møddingene kan ha vært ofringer til guder eller forfedre.

En rekke av de meget forseggjorte gjenstandene av bein, horn og stein finnes utstilt på Varanger Samiske Museum. Blant disse er to menneskefigurer funnet i møddingen til en gressbakkentuft i Stuorravuonna/ Karlebotn.

 

Siidasamfunnet

Teksten er hentet fra berøringsskjermen i temaseksjonen «Siidasamfunnet» i museets basisutstilling.

Den gamle samiske samfunnsformen, siidaen, eksisterte fram til 1600-tallet. Begrepet siida ble brukt både om et (lokal)samfunn, og om det området som samfunnet hadde råderett over. Organisasjonsformen er best dokumentert i det østsamiske området, der levemåte og tradisjoner knyttet til siidasamfunnet og dets bruksområder ble holdt i hevd ennå på begynnelsen av 1900-tallet.

Siidaenes økonomi var i hovedsak basert på jakt, fangst og fiske. Etter 1600 ble siidaene oppløst og næringer som tamreindrift og husdyrhold fikk økende økonomisk betydning. Samtidig ble også samenes gamle religion litt etter litt forlatt til fordel for kristendommen.

Den samiske førkristne religionen kan betegnes som en naturreligion. Naturen som omga menneskene ble oppfattet som besjelet, og både levende vesen og det som i dag oppfattes som døde element (stein, vann) kunne ha iboende guddommelige krefter. Noaiden, som var benevnelsen på den samiske sjamanen, var en sentral person i det samiske samfunn. Han – det var som regel en mann – fungerte som et bindeledd mellom menneskenes og gudenes verdener.

 

Reinfangst og Reindrift

Teksten er hentet fra berøringsskjermen i temaseksjonen «Villreinfangst og tamreindrift» i museets basisutstilling.

Villreinen har vært en viktig ressurs for menneskene i nord, og har vært jakta på fra den første bosettinga fant sted. De vanligste metodene har vært fangst ved hjelp av fangstgroper og fangstgjerder, snarefangst samt drivjakt på ski der reinen ble skutt med pil og bue og i senere tid gevær. En kunne også bruke en liten flokk tamme simler eller en tam bukk for å lokke til seg villreinbukker. Høsten var den viktigste tida for jakt- og fangst av villrein.

Reinen har gitt samene mat og klær. Horn og bein har vært råmateriale for utarbeiding av ulike typer redskaper. Produkter fra reinen har også vært viktige som bytte- eller salgsvarer. I tillegg har reinen hatt stort betydning som transportmiddel.

Fra midten av 1600-tallet skjedde framveksten av tamreindrifta som ei spesialisert samisk næring. Spesielt økte denne næringsformen kraftig i innlandet og ekspanderte mot kysten. Men også i enkelte fjordstrøk, bl.a. i nedre Tana og Varanger, foregikk en reindriftsekspansjon fra kystsamesiidaene til innlandet. Framveksten av reindriftssiidaer gjorde at grensene for fangstsiidaene ble sprengt, og var en medvirkende årsak til oppløsningen av fangstsiidaene.

Dagens reindrift er først og fremst knyttet opp mot kjøttproduksjon, og mye av det som tidligere ble betraktet som viktige råstoff går til spille. I den senere tid har det imidlertid vært en økende interesse for duodji, tradisjonell samisk husflid og kunsthandverk, og man har også arbeidet for å utvikle moderne produkter av skinn og horn. Fremdeles temmes det kjørerein, men nå brukes de først og fremst til konkurransekjøring og til kjøring av turister.

 

Varangersamene

Teksten er hentet fra berøringsskjermen i temaseksjonen «Varangersamene» i museets basisutstilling.

Tidligere flyttet sjøsamene mellom flere boplasser i løpet av en årssyklus. Etter at husdyrhold ble vanlig, i løpet av 16-tallet eller noe før, begrenset dette seg til flytting mellom to boplasser, en sommerboplass og en vinterboplass. Best dokumentert er Varangersamenes sesongflyttinger, men også fra andre fjorder i Finnmark er det beskrevet et lignende bosettingsmønster. I Varanger pågikk sesongflyttingene fram til 1940.

Vinterboplassen lå som regel i det indre fjordområdet, et stykke inn i landet der det var skog. Hit flyttet folk og husdyr om høsten, etter at de først hadde slått enga på sommerplassen, deretter på vinterplassen. Om vinteren ble det bare fisket til husbehov, og nærheten til de gode fiskegrunnene var derfor ikke så viktig. «Kokfisk» fikk man overalt. Viktigere var det at vinterboplassen lå i et område med god tilgang på brensel, og med gode muligheter for jakt og fangst av vilt.

Sommerboplassen lå ved sjøen, gjerne et stykke ut langs fjorden. Her hadde man lett adkomst til fiskefeltene. På denne tida av året var fisken en viktig byttevare i handel med russerne, «pomorene». Flyttinga til sommerboplassen skjedde gjerne tidlig på våren, i løpet av perioden februar – april, når foret på vinterboplassen var brukt opp. Ved sjøen var det tidlig snøbart, og husdyrene kunne fores med tang og fiskeavfall, og slik hjelpes gjennom vårknipa.

Torvgammen var sjøsamenes vanligste boligtype fram til århundreskiftet. Gammen er en huskontruksjon som innerst består av en åpen trekonstruksjon, der enkeltdelene er tappet, naglet med trenagler eller spikret sammen. Dette reisverket er så vanligvis foret med kløyvde stokker eller bord, som igjen er isolert med never og ris dekket av et kompakt torvlag eller av jordmasser.

Gammen kunne konstrueres på flere måter, fordelt på to hovedtyper. Buesperregammen eller bealjegoahtti er tilnærmet rund og består av et indre skjellett av to sett buede trestammer. Normalt var gulvflata på mellom 20 og 30 kvadratmeter. Stavgammen eller sperregammen har fire rette hjørnestolper og et firkantig gulvplan. Ofte var stavgammene noe større enn buesperregammene.

På vinterplassen bodde man i en fellesgamme, som var en felles bolig for mennesker og husdyr. Tidligere hadde husdyrene en seksjon i samme rom som menneskene. Ildstedet var da plassert midt i rommet – mellom fjøs-og boligdel. Senere ble det vanlig å gi husdyrene et adskilt rom i gammen, eller også en egen adskilt fjøsgamme.

Tradisjonelt hadde gammen et sentralt, åpent ildsted og helle- eller rislagt gulv. I de seneste boliggammene var det blitt vanlig med ovn og pipe plassert inntil en vegg eller i et hjørne av rommet. Det ble også vanlig med glassvindu, gulvbord og innvending panel på veggene.

Fra 1800 og framover ble det vanligere å bygge trehus til boligformål. De siste gammene var i bruk som bolig fram til 1950-tallet, men også etter dette var det vanlig å bygge fjøsgammer til husdyrene. Ennå i dag brukes gammer under jakt og fangst i utmarka.

 

Sjøsamene år 2000

Fornorskningspolitikken som ble ført fram til 1970/80-tallet viste seg å være særlig effektiv i de sjøsamiske områdene. Mens majoritetsbefolkningen i store deler av kyst- og fjordområdene i Finnmark, Troms og Nordland på slutten av 1800-tallet helt klart hadde en samisk etnisk identitet, oppfatter store deler av samme befolkningen seg i dag ikke lenger som samer. En trist og uverdig del av denne prosessen har vært kystbefolkningens generelle nedvurdering av kulturtrekk som entydig kunne knyttes til samisk kultur. En av konsekvensene er at det samiske språket ikke lenger er i bruk i store deler av det tradisjonelt sjøsamiske bosettingsområdet.

De siste to tiår har det imidlertid skjedd en revitalisering av samisk kulturell selvforståelse også i flere sjøsamiske områder. Dette har bl.a. ført til at nye generasjoner igjen får lære samisk, og at viktige samiske identitetsmarkører, slik som kofta – den samiske folkedrakten, igjen er kommet i bruk.

10200108